Gå til innhold

Rattsø 2: Mye bra, men bommer på innovasjonspolitikken

15. februar 2016

Produktivitetskommisjonen har lagt frem sin andre hovedrapport: Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi. Kommisjonen stiller rett diagnose og gir oss mye nyttig kunnskap, men innovasjonsevnen i Norge og næringslivet underkjennes.

Av Per M. Koch, spesialrådgiver i Innovasjon Norge

Abstrakt tegning av lyspære og puslespill som illustrerer samarbeid.

For Rattsø hviler innovasjon og produktivitetsvekst primært på konkurranse mellom enkeltforskere.
Bloggeren mener innovasjonsevnen bygger på læring og nyskaping i hele innovasjonsystemet.
(Illustrasjon av Alexandr Dubovitskiy)

Det siste året har utvalgsleder Jørn Rattsø delt sin rammefortelling om norsk innovasjon og hva slags innovasjonspolitikk Norge trenger, en fortelling han gjentok på pressekonferansen den 11. februar.

I denne bloggposten vil jeg fokusere på denne historien og vise hvorfor den på enkelte områder er basert på feil forutsetninger og et for snevert syn på hva innovasjonspolitikk skal være.

En god basis

Innledningsvis viser Rattsø til at Norge står overfor store utfordringer som følge av fallet i olje- og gassprisene. Han understreker at vi må kompensere for dette fallet med økt produktivitet i resten av samfunnet: I næringslivet for å sikre økt eksport og skatteinntekter for det offentlige, i det offentlige for å få ned kostnadsnivået. Kort sagt: Vi må gjøre mer for mindre, noe som jo er selve definisjonen av økt produktivitet.

Rattsø og utvalget har klart å få frem alvoret i den situasjonen vi står overfor på en meget god måte, med gode argumenter og stor overbevisning.

Det er bra. Vi må gjøre noe nå, innenfor kunnskapspolitikken, velferdspolitikken og innovasjonspolitikken. For med dagens oljepriser er ikke det norske velferdssamfunnet bærekraftig.

Mangelfull vurdering av næringslivet

Rattsø presenterer et svar på disse utfordringene, men resonnementet har for mange ledd som ikke medfører riktighet:

  1. Norsk næringsliv er svakt på innovasjon. (Dette er ikke riktig.)
  2. Norsk forskning er middelmådig. (Dette er, i beste fall, en unyansert fremstilling.)
  3. Løsningen på å forbedre norsk næringslivsinnovasjonsevne er å øke de offentlige bevilgningene til toppforskning ved landets universiteter og høgskoler. (Offentlig finansiert toppforskning er ingen garanti for innovasjon i næringsliv og offentlig sektor.)
  4. Det bør i langt mindre grad foretas strategiske, politiske, prioriteringer av bevilgningene til forskning og innovasjon. (Dette vil lede til en mer retningsløs innovasjonspolitikk i en tid hvor vi mer enn noen gang må ta strategiske valg).

Rattsø vil løse behovene for nyskaping og omstilling ved å redusere departementenes og Forskningsrådets mulighet til å satse strategisk på områder der samfunnet har store behov og der næringslivet kan finne nye markeder.

I stedet vil han gi mer penger til toppforskning. De beste forskerne gjøre de strategiske valgene samfunnet og næringslivet trenger.

Innovasjon er mye mer enn forskning

Moderne studier av systemisk innovasjon viser at forskning er bare en av mange innsatsfaktorer i bedriftenes innovasjonsprosesser. Forskningsmiljøene kommer lavt ned på listen over kilder til kunnskap i norske bedrifter, ikke fordi forskning ikke er viktig, men fordi innovasjon i stor grad hviler på andre former for læring og samarbeid. Ofte er det bedriftene som kommer med de radikale ideene. De går så til forskerne og ber om hjelp, om de trenger den.

Innovasjonsforskningen viser også at suksessen i mange klynger hviler på utviklingen av gode nettverk mellom bedrifter, mellom bedrifter og relevante offentlige institusjoner og mellom bedrifter og kunnskapsmiljøer. Disse nettverkene vokser ikke nødvendigvis opp av seg selv. De krever også politiske valg, valg som ofte blir gjort av departementer og institusjoner som Norges forskningsråd, Siva og Innovasjon Norge.

På de innovasjonspolitiske områdene som ligger utenfor toppforskningen, blir rapporten primært refererende. Kommersialisering av forskning blir ensidig forstått som kommersialisering av universitets- og høgskoleforskning. Støtte til bedriftenes egen forskning og innovasjon er lite berørt. Det samme gjelder nettverksbygging og klyngeprogrammer. Innovasjon Norges strategiske rolle er faktisk ikke omtalt. Siva er ikke nevnt med et ord.

En retningsløs innovasjonspolitikk

Arbeidet for å redusere hindre for innovasjon, stimulere til entreprenørskap og videreutvikle kompetansen i hele næringslivet er uhyre viktig, men innovasjonspolitikken må være noe mer enn en politikk for rammebetingelser og åpne konkurransearenaer.

I en tid der verden står overfor svært alvorlige utfordringer og der utvalget selv klart og tydelig signaliserer behovet for en dramatisk omstilling i norsk økonomi, vil utvalget i praksis frata de offentlige institusjonene det rommet de har til å prioritere utfordringer og fremtidens markeder.

Å ikke velge strategisk er også et valg: Du velger å videreføre gårsdagens prioriteringer og status quo.

Forskningsrådets strategiske rolle

Forskningsrådet skal som kjent identifisere samfunnsutfordringer og samfunnsområder der Norge har for lite relevant kunnskap og kompetanse. Det betyr med nødvendighet at de noen ganger må gi penger til forskere og forskningsmiljøer som ikke får høyeste karakter i fagfellevurderingene, men som kan bli bedre og som i hvert fall kan bidra til den typen hverdagsforskning norsk nærings- og samfunnsliv også trenger. Av og til gir derfor Forskningsrådet penger til prosjekter med den nest høyeste karakteren.

Ettersom Rattsø og utvalget mener at små land som Norge må satse stort på å hente inn kunnskap utenfra, skulle man tro at de ville verdsette Forskningsrådets ønske om å styrke absorpsjonskapasiteten til norske forskningsmiljøene. Gitt det desperate behovet for omstilling, skulle man også tro at de ville forstå departementenes ønske om å sikre landet kompetanse på områder av strategisk viktighet for landets fremtid.

Budskapet er i stedet at departementer og råd må slutte med slike prioriteringer og gi mer til de beste forskerne:

«Den norske rådsmodellen kan ha ført til en ubalanse i disfavør av forskning som holder høy vitenskapelig kvalitet, på grunn av de mange andre hensyn som spiller inn i fordeling av forskningsmidler.» (s. 87)

De offentlige myndighetene feiler i følge utvalget fordi de har andre mål enn høy vitenskapelig kvalitet. Kan det være fordi de faktisk skal ha andre mål enn høy vitenskapelig kvalitet?

Norge er ikke en innovasjonssinke

Selve grunnlaget for Rattsøs analyse er basert på følgende premiss: Økt fremtidig verdiskaping fordrer økt produktivitet i nærings- og samfunnsliv. Økt produktivitet følger av innovasjon.

Dette høres helt riktig ut i mine ører, men det følger også av denne logikken at produktive økonomier må gjøre noe riktig når det gjelder innovasjon.

Norge regnes i følge de fleste kilder som det mest produktive landet i verden. Selv Fastlands-Norges økonomi blir regnet som en av de mest produktive i verden. I rapporten vises det til påstander om at norsk produktivitet er overvurdert (s. 50). Men det er ikke noen grunn til å tro at den er lavere enn for mange av de landene som ligger høyt på innovasjonsrankingene (slik som for eksempel Sverige). Med andre ord: Det er grunn til å tro at et produktivt Norge også er et innovativt Norge.

Kommisjonen viser imidlertid til Innovation Union Scoreboard (IUS), som presenterer Norge som en innovasjonspolitisk middelhavsfarer.

Problemet med IUS er at den fanger ikke opp særtrekkene ved norsk næringslivsstruktur, den overvurderer forskning og undervurderer andre former for innovasjon, der vi er spesielt gode. Dette gjelder for eksempel prosessinnovasjon og inkrementell innovasjon.

IUS tar lite høyde for innovasjonskultur, herunder den korte avstanden mellom ansatte og ledere og Norges selvstendige arbeidstakere. Vår teknologisk avanserte utaskjærs oljeboring regnes som «lavteknologisk» og er derfor ikke med.

Norges rangering på slike rankinger varierer dessuten voldsomt, ikke minst fordi komposittindikatorer ikke er bedre enn utvalget av de underindikatorene de er basert på (og vektingen mellom dem).

Jeg har sjekket de siste tallene for en rekke slike rankinger. Vår plassering varierer mye. Jeg vil si at det ikke er noen dårlig prestasjon for et lite land som Norge å ligge et eller annet sted i top 10 eller top 20. Alle kan ikke være aller best. Det statistiske feilskjæret i disse rankingene er dessuten betydelig, så skillet mellom en tiendeplass og femtendeplass er sannsynligvis godt innenfor feilmarginene.

Norsk rangering på internasjonale rankinger for innovasjon og konkurranseevne

  • Bloomberg Innovation Index, nr. 14
  • Innovation Union Scoreboard, nr. 16
  • World Economic Forum Global Competitiveness Report , nr. 11
  • IMD World Competitive Yearbook, nr. 7
  • Global Innovation Index, nr. 20
  • BDI Deutsche Telekom Innovationsindikator, nr. 7
  • World Economic Forum Human Capital Index, nr. 2

Se også liste over internasjonale sammenligninger av innovasjon i Indikatorrapporten 2015, s. 28.

SSBs reviderte innovasjonsundersøkelse viser mange innovative bedrifter

Utvalget har ikke tatt hensyn til SSBs reviderte innovasjonsundersøkelse.

Etter grundige faglige diskusjoner, og med støtte fra Innovasjon Norge og Norges forskningsråd, har SSB nå gjennomført spørreundersøkelsen på den samme måten som man gjør det i de fleste andre land (med separate skjema for innovasjon og FoU).

Graf

Den reviderte utgaven av den norske innovasjonsstatistikken
viser at norsk næringslivs innovasjonsevne har vært betydelig undervurdert.
Ny undersøkelse merket med «Norge 2013».
Kilde: Indikatorrapporten

Etter at SSB endret denne praksisen er rapportert innovasjon fra bedriftene økt betydelig. For noen typer innovasjon er for eksempel andelen innovatører mer enn fordoblet.

Den nye undersøkelsen viser at norsk næringsliv rapporterer like mye innovasjonsaktivitet som næringslivet hos våre nordiske naboer. Dette er land som generelt regnes for best i klassen og som oftest rangerer høyt i rangeringene nevnt ovenfor. IUS henter for øvrig tall fra den gamle undersøkelsen.

Det er ikke grunn til å tro at norsk næringsliv har en spesielt lav innovasjonsevne – snarere tvert imot.

I sin presentasjon fokuserer Rattsø sterkt på at norsk produktivitetsvekst, som produktivitetsveksten i de fleste land, er for nedadgående. La meg poengtere: Veksten er avtagende. Det betyr ikke at norsk produktivitetsevne har gått ned.

Det er definitivt et problem at produktivitetsveksten ikke øker så mye som den gjorde, spesielt i en tid der det kreves stor omstilling. Likevel: Glem ikke at norsk næringsliv, generelt sett, er innovativt. Det norske næringslivets potensiale for omstilling er bra.

Du kan lese mer om undervurderingen av norsk innovasjonsevne i følgende bloggposter på Innovasjonsbloggen:

Hvorfor ligger Norge så langt etter i Innovation Union Scoreboard?
Norsk næringslivs innovasjonsevne betydelig undervurdert

Ensidig elendighetsbeskrivelse av norsk forskning

Det andre leddet i Rattsøs resonnement er at kvaliteten på norsk forskning er middelmådig og at dette av en eller annen grunn forklarer næringslivets angivelig svake innovasjonsevne.

Rapportens kapittel om forskning, innovasjon og adopsjon gir et mer nyansert bilde av norsk forskning enn det Rattsø gir i sine presentasjoner. Rapportteksten viser til en betydelig økning i kvaliteten på norsk forskning.

NOUens tekst og figurer viser at kommisjonen har basert seg på svært streng forståelse av hva god forskning er. Kvalitet er definert ut fra tradisjonelle akademiske kriterier: publisering, sitering og universitetsrankinger (som er metodisk problematiske og ikke tar hensyn til legitime norske ønsker om breddeuniversiteter og sosial mobilitet).

Indikatorrapporten gir en god presentasjon av norsk forsknings plass i det internasjonale bildet. Den viser at de norske forskningsmiljøene ligger godt an både når det gjelder siteringer og publiseringer.

Det er ingen tvil om at vi trenger mange sterke akademiske toppforskningsmiljøer i Norge, også av de grunner utvalget nevner – for eksempel at de lettere kan få til samarbeid med utenlandske toppforskningsmiljøer. Men alle miljøene må ikke ligge i verdenstoppen for å kunne hjelpe norske bedrifter og institusjoner med å hente inn kunnskap utenfra.

Jeg slutter meg til Professor Karen Helene Ulltveit-Moe, som overfor E24 påpeker at et lite land aldri vil kunne være i forskningsfronten på alle områder. Av og til vil det gode være godt nok.

Det finnes dessuten mange gode forskere som ikke nødvendigvis er mestre i publiseringskappløpet, men som har stor forståelse for næringslivets og samfunnslivets behov og som har store evner til problemløsning og samarbeid. Disse kan ha stor positiv påvirkning på bedriftenes evne til kompetanseoppbygging, innovasjon, produktivitet og omstilling. På slike områder kan de «nest beste forskerne» faktisk være de beste.

Insituttforskernes store styrke er ofte deres markedskunnskap og innsikten i kundenes praktiske utfordringer.

Norske universiteter og høgskoler også har som oppgave å gjøre de nest beste forskerne bedre. Vi gjør dem ikke nødvendigivis bedre ved å gi mer av pengene til de forskerne som allerede har nådd toppen .

Rattsøs referanse til behovet for mer «kreativ destruksjon» i norsk akademia er dessuten helt i strid med den nordiske samarbeidsånden, en kultur som har bidratt til at vi er blitt det rikeste landet i verden.

Graf over siteringer og publsieringer.

Selv om du måler etter tradisjonelle akademiske kriterier som publiseringer og siteringer,
ligger Norge godt an i internasjonale rangeringer av FoU.
Kilde: Indikatorrapporten

Det meste går allerede til UH

Rapporten kommer med en god beskrivelse av offentlig finansiering av FoU i Norge. Den viser at halvparten av pengene går direkte til universitetene og høgskolene. NFR står bare for 20 prosent av den offentlige finansieringen og bare en del av denne kan klassifiseres som strategisk innrettet forskning. Storparten av midlene er med andre ord ikke strategisk innrettet, heller ikke i dag.

Jeg tror de fleste vil være enige om at norske universiteter og høgskoler ikke har vist den helt store evnen til å foreta de strategiske prioriteringene et Norge i omstilling trenger (selv om jeg ser tegn på en reorientering mot globale utfordringer hos flere).

Å la de «beste» bestemme medfører lett en innlåsing i fortidens valg. Demokratisk er det også problematisk å delegere dette ansvaret til forskerne.

Lineær reservoarmodell

Kommisjonen ser ut til å følge den linære reservoarmodellen OECD og de fleste andre med kunnskap om innovasjon forlot for 25 år siden. Dette er forestillingen om at de fleste gode ideene og den viktigste nye kunnskapen blir skapt i grunnforskningsmljøene for deretter å bli adoptert av næringslivet. Men vi vet at det foregår læring og nyskaping i hele innovasjonssystemet og at kunnskapsspredningen går i alle retninger.

Denne «svartboksingen» av innovasjon og kunnskapsproduksjon passer for godt sammen med mer tradisjonell, nyklassisk, makroøkonomisk tenkning, som regner innovasjon som en eksogen størrelse, utenfor økonomien, og som derfor bare indirekte blir del av den økonomiske politikken. Dagens krav til stor omstilling i nærings- og samfunnsliv tilsier imidlertid at innovasjon og kompetanse må ses på som en integrert del av den økonomiske politikken.

Den lineære modellen fanger heller ikke opp den strategiske reorienteringen av forsknings- og innovasjonspolitikken vi finner i mange land og i EUs program for forskning og innovasjon: Horisont 2020. Den passer også dårlig sammen med de viktige valgene vi faktisk har gjort i Norge tidligere. Det norske oljeventyret var basert på bevisste innovasjonspolitiske prioriteringer. (Se denne bloggposten for mer om dette).

Til sist: I en rapport som fokuserer på produktivitet — og med det avskaffelse av arbeidsplasser i både offentlig og privat sektor – er det få tanker om hvor vi skal finne nye. Men der må vi finne svar og der må vi ta politiske valg. Hvis ikke vil økningen i produktivitet bidra til økt arbeidsledighet og betydelige sosiale utfordringer.

Det står mye bra i utvalgets rapport. Sekretariatet presenterer mye interessant kunnskap på en velskrevet og meningsfull måte, kunnskap som vil være av stor hjelp i arbeidet for å få norsk økonomi over på en ny og mer bærekraftig kurs. Da er det synd at bredden i dette kompetansegrunnlaget og mangfoldet og kompleksiteten i norsk innovasjon ikke fanges opp i utvalgets forslag.

Per M. Koch er innovasjonspolitisk rådgiver i Innovasjon Norge. Han har drevet med forsknings- og innovasjonspolitikk i Kunnskapsdepartementet og Norges forskningsråd, og vært forsker i — og leder av — forskningsinstituttet STEP (nå del av NIFU). Han ledet OECDs arbeid for internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid for globale utfordringer (STIG). I Innovasjon Norge har han blant annet vært koordinator for Drømmeløftet.

One Comment leave one →
  1. AnnEsogs permalink
    4. mars 2017 23:20

    Поисковик по товару:Новый Кнопочный Телефон Нокиа 515 Купить
    Купить Журнальный Стол Трансформер В Интернет Магазине

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: