Skip to content

Internett skaper ikke vekst

3. mars 2015
Bokomslag Datakrasj

Datakrasj – Hvorfor den digitale økonomien ikke virker. (Frekk Forlag)

Vi trenger økonomisk vekst, hvis ikke får våre barn det verre enn oss. Problemet er at veksten først skapes når vi produserer fysiske varer, virtuelle varer skaper ikke vekst alene.

Av gjesteblogger Ståle Økland, forfatter av boken Datakrasj

Jeg er født i 1976. Hele livet har jeg gått rundt og trodd at verden utvikler seg til det bedre, at teknologiske nyvinninger skaper økonomisk vekst og velstand til alle og at vi lever i den beste tiden av alle tider.

Så møtte jeg en amerikansk økonomiprofessor som presenterte meg for noen urovekkende tall. Han het Robert J. Gordon.

Ifølge Robert J. Gordon har digitaliseringen i USA fra 1960-årene og frem til nå skapt en betydelig mindre vekst i produktiviteten enn den teknologiske utviklingen i årene 1875–1900. Produktivitet er BNP delt på arbeidstimer og representerer den viktigste kilden til velstandsvekst.

Robert J. Gordon (photo: Ted)

Robert J. Gordon (photo: Ted)

Som økonomen Paul Krugman sa det en gang:

«Produktivitet er ikke alt, men i det lange løp er det nesten alt. Et lands evne til å øke levestandarden avhenger nesten utelukkende av dets evne til å øke produksjonen hos hver enkelt arbeider.»

I et notat som jeg har fått tilgang til, utdyper Robert J. Gordon sine påstander:

«In the eight decades before 1972 labor productivity grew at an average rate 0.8 percent per year faster than in the four decades since 1972.»

Ifølge professor Gordon har digitaliseringen hverken gjort USA hverken rikere eller mer produktivt.

Hva med Norge?

Dårligere vekst i Norge

I arbeidet med boken Datakrasj tok jeg kontakt med Statistisk Sentralbyrå for å få tak i tallene for Norge.

De viser en årlig BNP-vekst på 1,9 prosent mellom 1865– 1900. Norge opplevde sterkest vekst etter 1950. Mellom 1950–1970 var den årlige prosentvise veksten i BNP 4,3 prosent.

En del av forklaringen på den sterke veksten skyldes gjenoppbyggingen etter krigen og at flere kvinner kom ut i arbeidslivet.

Fra 1970 til 1990 falt veksten i BNP til 3,6 prosent, til tross for at Norges oljeproduksjon startet på Ekofiskfeltet i 1971.
Mellom 1990–2010 bremset veksten enda mer opp. Da var den årlige prosentvise veksten 2,6 prosent.

De siste årene, fra finanskriseåret 2008 til 2013 var gjennomsnittlig vekst i BNP bare fattige 0,6 prosent. Siden 1970-tallet har altså den årlige økonomiske veksten blitt gradvis redusert.

Tallene for BNP per innbygger i Norge er ikke så ulike. 3,4 prosent årlig vekst i perioden 1950–1970, 3,1 prosent mellom 1970–1990 og 1,9 prosent mellom 1990 og 2010.

Sammenlignet med andre vestlige land er dette sterke tall. I euroområdet er BNP per innbygger i gjennomsnitt om lag to tredjedeler av Norges. Tendensen er likevel den samme som i resten av Vesten. Etter 1970 avtar den prosentvise veksten i BNP og BNP per innbygger.

I perioden 2006–2011 viste faktisk fastlandsøkonomien i Norge svakere produktivitetsutvikling enn våre naboland.

Solow-paradokset

Det burde slett ikke vært sånn, for på 1970-tallet startet dataalderen og informasjonssamfunnet. Hvor ble det av den store -it-effekten?

Utfordringene begynte på 1970-tallet. Utviklingen kalles Solow-paradokset, etter Nobelprisvinner i økonomi, Robert Solow, som allerede i 1989 uttalte at:

«You can see the computer age everywhere but in the productivity statistics.»

Tilsynelatende ser dataalderen flott og imponerende ut, men bak fasaden er det mye som ikke stemmer. Det virker som om dagens teknologi ikke evner å skape sterk vekst i allerede industrialiserte land. På et tidspunkt stopper veksten opp eller flater ut.

Vi risikerer å bli Sør-Europa

Vokser ikke økonomien, står Vesten i fare for å bli forbigått av andre land som vil mye mer enn oss.

Ingenting er statisk i verdensøkonomien. Internasjonal kapital og talent trekkes alltid mot vekstmarkeder. Ifølge en sveitsisk-amerikansk rapport har både USA og Europa mistet betydelig attraksjonskraft i forhold til verdens høyutdannede de siste 12 årene.

Den store vinneren er Asia. Ser man på hvilke selskaper som vokser raskest i verden, er de også i veldig stor grad asiatiske. Det er flott for ungdommer og familier i Kina og Vietnam at Asia opplever suksess, men det er viktig at også Vesten utvikler seg.

Baksiden av manglende vekst er høy arbeidsledighet. Det finner vi i mange vestlige land, særlig blant ungdom og ufaglærte. Da industrien ble flyttet til Asia var det disse som ble rammet, når varehandelen digitaliseres er de disse som mister jobben. Grunnen er at de rasjonaliseres bort uten å kunne gå inn i en mer lønnsom jobb.

Dette er en generasjon som frarøves sin fremtid, som en direkte konsekvens av at vestlige virksomheter ikke skaper tilstrekkelig med arbeidsplasser.

Vi må produsere kule varer

Vi trenger vekst, men vi trenger flere virkemidler enn det datamaskiner og digitaliseringen gir oss. For vi trenger teknologi som skaper mange arbeidsplasser. Det betyr kort sagt at vi må begynne å begynner å produsere varer igjen.

For å få til det trenger vi ny teknologi. Bedre teknologi som frembringer nye unike produkter som kan produseres her. Kanskje kan vi finne vekst i nanoteknologien, helse teknologien eller 3D-printing.

Poenget er at vi må produsere fysiske varer, ikke bare virtuelle varer. Og for å få til det må vi satse på teknologi med et generelt anvendelsesmønster.

Enn så lenge vi kun satser på digitalisering skal redde oss, risikerer vi å satse på feil hest.

Ståle Økland (foto: privat)

Ståle Økland (foto: Paal Audestad)

Ståle Økland (født 1976) er en norsk trendanalytiker, fremtidstenker og forfatter. Han er utdannet innen sosiologi, historie og tysk. Ståle har tidligere skrevet bøkene TrendMania (2011), Tenk som en rockestjerne (2013) og vært medforfatter av Bykamp (2014).

Datakrasj ble publisert av Frekk Forlag 2. mars 2015.

2 kommentarer leave one →
  1. 9. mars 2015 09:53

    Du reiser en viktig debatt, men du også skaper en unødvendig forvirring mellom tradisjonelle fysiske produkter og ny digital økonomi. Hva som skjer nå i stadig økende grad, er jo at samfunnet, bransjer, virksomheter, produkter, tjenester og vårt private liv er under sterk påvirkning av digital teknologi.

    Lille Norge må forholde oss til denne enorme kraften, spesielt nå med en halvert oljepris. Derfor mener jeg at det viktige spørsmålet er hvordan vi evner å utnytte endringen hvor fremtidens fysiske produkter vil i stadig voksende grad inneha et digitalt element – de siste årene har slike produkter blitt hypet som «smarte». I en slik utvikling vil den digitale kompetansen være avgjørende i definering, design, konstruksjon, produksjon, lansering, distribusjon, vedlikehold, videreutvikling og resirkulering.

    Vi kan som drømmere gjerne ønske oss tilbake til de gode etterkrigsåra hvor alt skulle bygges opp igjen og hvor vi med litt flaks kom over verdifull olje på veien, men realiteten nå er helt andre rammebetingelser for Norge, bla med et Asia i supervekst. Da er vi tvungne å rette fokus på fremtidens behov, evne å gjøre nødvendig omstilling og ikke leve på våre laurbær; som jeg tror er Norges største utfordring fremover.

    Historien viser at endringer skaper nye vinnere og tapere og Norge har unike ressurser til å styre hvor vi havner på skalaen. «Når det blåser, setter noen opp le-vegger, mens andre bygger vindmøller»…. Dette er vår mest krevende utfordring de siste 50 årene, men kanskje, når vi ser tilbake om nye 50 år, var fallet i oljeprisen det som skjerpet oss og satte fart i omstillingen.

Trackbacks

  1. "Internett er en flopp" - igjen - 3in.no

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: