Skip to content

Forsknings- og innovasjonspolitikken må rettes inn mot fremtidens utfordringer

4. juni 2014
Bilde av globus med tre som vannes

Illustrasjon av Natanael Ginting

Vi må supplere generelle bevilgninger til innovasjon i næringslivet med flere satsinger rettet mot spesifikke samfunnsutfordringer. Vi må forberede samfunn og næringsliv på en usikker fremtid.

Men skal vi få til det må vi få forskningspolitikken og innovasjonspolitikken til å henge bedre sammen. Forskningsrådets strategiske satsinger må i større grad matches av satsinger i Innovasjon Norge. På den måten kan vi mobilisere og spleise den kompetansen vi finner i forskning og næringsliv.

Av Vincent Fleischer, direktør for strategi og kommunikasjon, Innovasjon Norge

Norsk suksess

Vi har det godt i Norge. Vi er et av de rikeste og mest produktive landene i verdenshistorien. Selv om vi har hatt god hjelp av moder natur, tror jeg ikke dette er en tilfeldighet.

Det er ikke dumskap og latskap som har gjort oss rike. Vi gjør noe riktig, og i kunnskapssamfunnets ånd våger jeg den påstand at det har noe med stor evne til læring og innovasjon å gjøre. Jeg tror også jeg får med meg de fleste om jeg sier at store satsinger på utdanning, forskning og nyskaping i hele samfunnet og over lang tid er en del av forklaringen.

Fremtiden er aldri hva den var

Det jeg har lært av historien er at fremtiden aldri blir hva den var. Vi tar hele tiden feil i våre spådommer. Det er rett og slett for mange variabler involvert: teknologiske, økonomiske, miljømessige og kulturelle. Men historien viser også at det er mulig å identifisere visse trender. IKT vil fortsatt gi oss nye og bedre måter å kommunisere på. Vi vil få en eldrebølge. Vi står overfor en klimakrise

Men vi står også overfor mulige hendelser som vil kunne få store følger for Norge hvis de inntreffer: Et finanskrakk i Kina. Forsterket konflikt NATO/Russland. Et dramatisk fall i olje- og gassprisene. Er vi forberedt på alt dette?

Jeg tror ikke det. Ettersom alt har gått så bra så langt, sitter nok mange med en følelse av at «det ordner seg». Menneskets skaperkraft vil nok komme opp med løsninger av seg selv. Jeg kjenner mange forskere og mange fra næringslivet. De er gode og kloke mennesker de fleste av dem, men de kan ikke løse klimakrisen på egen hånd.

Næringsliv og forskning kan bidra

Men jeg vet at de sitter inne med en masse relevant kunnskap. Mange av dem brenner for samfunnet rundt dem og ønsker å bidra til å finne løsninger på de problemene vi og våre barnebarn står overfor. Hvordan kan vi få brukt all denne kompetansen til å møte fellesskapets behov, samtidig som vi sikrer de inntektene vi trenger for det norske velferdssamfunnet i dag og i morgen?

Jeg tror vi er nødt til å tenke mer strategisk enn det vi har gjort så langt. Vi må identifisere de utfordringene vi ikke har råd til å ignorere. Vi må identifisere den kompetansen Norge har til å møte disse utfordringene. Og vi må se forskning og næringsliv i sammenheng.

En innovasjonspolitikk rettet mot fremtiden

Forsknings- og innovasjonspolitikken må i større grad enn i dag rettes inn mot morgendagens næringsliv og fremtidens behov. En del av tiltakene må bevisst rettes inn mot klart definerte utfordringer på områder der norsk næringsliv kan utgjøre en forskjell, og som også kan bidra til fortsatt vekst i bedriftene.

Men dette er ikke bare lett å få til., Departementer, råd og virkemidler er blitt utviklet over lang tid og ut fra forskjellige rasjonale, interesser og følte behov. Det fører med seg to sentrale utfordringer:

Det er dårlig sammenheng mellom de ulike delene av apparatet. Dette gjelder ikke minst koblingen mellom virkemidler for forskning og virkemidler for innovasjon.

Vi er i relativt liten grad satt opp til å møte konkrete utfordringer i morgendagen. Grunntanken er i stedet at generelle virkemidler vil sikre en problemløsningskapasitet i bedrifter og forskningsinstitusjoner. Det er denne kompetansebasen som så skal sette oss i stand til å løse problemene når de kommer.

Generelle virkemidler er ikke nok

Nå er ikke jeg imot generelle virkemidler. Tvert imot! Vi trenger åpne konkurransearenaer for både innovasjon og forskning. Virkemidler som Skattefunn, våre landsdekkende midler, BIA, og fri forskning i Forskningsrådet kanaliserer midler til kreative folk med kompetanse, innsatsvilje og mot.

Disse midlene er også med på å styrke mangfoldet i både næringsliv og forskning og gir rom for det uforutsette.   Og det trengs i en usikker verden preget av en usikker fremtid.

Men jeg tror ikke dette er nok. Bedriftene er ofte opptatt av mer kortsiktige behov. De er ikke nødvendigvis interessert i utviklingen av det økonomiske systemet som helhet. Forskerne kan også bli litt nærsynte. Det er ikke alltid slik at summen av forskernes ønsker tilsvarer samfunnets reelle behov

Forskningspolitikken er for stor til å styres av forskningen alene. Innovasjonspolitikken er for viktig til å styres av samtidens behov alene.

Fokus på utfordringer

Vi trenger satsinger som adresserer bestemte utfordringer. Og jeg vil understreke ordet utfordringer. Poenget mitt er ikke at vi skal velge vinnere i form av bedrifter, klynger, teknologiske løsninger eller fagdisipliner. Det fører lett til lock-in og vanetenkning.

I stedet bør vi identifisere problemer som krever løsninger, som krever nye måter å tenke på, som krever samarbeid på tvers av bransjer og disipliner og som krever økt samspill mellom forskning og innovasjon.

Det er noe schizofrent over norsk forsknings- og innovasjonspolitikk. På forskningssiden er det faktisk mulig å gjennomføre strategiske satsinger i større skala. Forskningsrådet har for eksempel flere strategiske programmer fokusert på samfunnsutfordringer. På innovasjonssiden er det imidlertid mindre vanlig.

Forskningen har også i langt større grad lov til å fokusere på globale behov. Innovasjonspolitikken blir mer ensidig målt ut fra nasjonal økonomisk avkastning.

Dette e tvisynet skyldes muligens at den den dominerende økonomiske tenkningen later som om forskningen ligger utenfor økonomien. Du kan styre det som ligger utenfor. Næringslivet, derimot, ligger definitivt innenfor økonomien, så det skal du ikke røre.

Vi sitter stille og ser med skrekkblandet fascinasjon på at klimakrisen komme glidende mot oss. Men vi gjør påfallende lite med det.

Match og mismatch

Med andre ord: Det er en mismatch mellom forskningspolitikken og innovasjonspolitikken — en mismatch som gjør det vanskeligere å forberede Kunnskaps-Norge på fremtiden.

På enkelte områder er det et godt sammenfall mellom de offentlige investeringene i forskning og næringslivets profil, noe som gjør det lettere å mobilisere norsk kompetanse for store utfordringer. Det er definitivt slik på områder som fisk og energi.

Men på andre områder finner vi ikke et slikt sammenfall. Der finnes det knapt noe næringsliv som kan gjøre bruk av forskningen universitetene og høgskolene produserer. Det finnes også få bedrifter som kan bidra til kunnskapsoppbyggingen på de områdene de er snakk om. Dette gjør det også vanskeligere å koble ulike deler av næringslivet for å få dem til å skape nye løsninger og produsere nye varer og tjenester.

Kreftforskningen kan tjene som et eksempel. Vi har av forskjellige årsaker mistet store deler av vår farmasøytiske industri. Det finnes derfor ikke naturlige næringslivspartner der ute som kan bruke forskningen i utviklingen av norske produkter og norske arbeidsplasser.

Forskningsrådet og vi forsøker å løse dette problemet med å støtte opp under spin-off-bedrifter fra forskningsmiljøene, bedrifter som skal bidra til kommersialisering av resultatene. Men ettersom disse nye bedriftene har problemer med å finne norske næringslivspartnere og norsk kapital, blir de fort kjøpt opp av utenlandske selskaper

Noen vil vel si at det er greit. Hvis norske forskere løser kreftgåten, kan det være en samme hvem som tjener penger på det. Vi har tross alt råd til det. Kanskje det. Men vil det alltid være sånn? Hvis klimakrisen gir fall i olje- og gassprisene og dette fallet fører til seriøs svikt i skatteinntektene. Har vi da råd til å tenke slik? Og fremfor alt: Er det fornuftig at et lite land som Norge satser stor på områder der vi ikke kan få til et godt samspill mellom næringslivet og kunnskapsallmenningen?

Jeg tror ikke det. Med de utfordringene vi står overfor bør de store satsingene være på områder der forskningen går hånd i hånd med et kunnskapsintensivt næringsliv, eller på områder der vi vet det er gode sjanser for at vi kan få til et slikt samspill.

Hvis vi har troen på at vi kan gjenreise norsk farmasøytisk industri gir det mening å satse stort på kreftforskning. Hvis vi har troen på at vi kan gjenreise treforedlingsindustrien gir det mening å forske mye mer på bruk av skog. Men hvis vi ikke tror dette, er det sannsynligvis mer fornuftig å bruke midlene andre steder.

Ikke all forskning skal være kommersiell

Det betyr ikke at jeg mener at all forskning skal la seg kommersialisere. Det finnes andre samfunnsmål – sosiale og kulturelle – som krever norsk forskning. Vår evne til å hente inn ny kunnskap utenfra forutsetter også en viss bredde i forskningen. Nei, jeg snakker her om de store satsingene, der tanken er at vi skal gjøre en stor forskjell. Og det er der jeg mener vi må tenke gjennom prioriteringene våre.

Vi har allerede invitert Norges forskningsråd til felles brainstorming om de overordnede utfordringene og innretningen av offentlig norsk finansiering av forskning- og innovasjon.

Vi vil gjerne matche Forskningsrådets stategiske satsinger med næringsrettede satsinger — der det gir mening. Vår egen miljøteknologiordning har viser at vi kan få det til. Vi vil også gjerne diskutere muligheten for å lansere nye sentre for strategisk og tverrsektorielt innovasjonssamarbeid på områder av stor samfunnsmessig betydning.

Vincent Fleischer

Vincent Fleischer fotografert av Morten Brun

Vi vil også gjerne invitere andre med i debatten. Vi samarbeider blant annet med Tekna om en ny diskusjonsarena rundt det skapende norske næringslivet, og har invitert Universitetet i Oslo, Abelia og andre til samtaler.

Til syvende og sist er det våre eiere som bestemmer hva pengene skal brukes til. Men eierne forventer også råd fra oss.

Jeg viser til fungerende administrerende direktør i Innovasjon Norge, Finn-Kristian Aamodts hovedbudskap på  Signalkonferansen: Vi bør hjelpe norsk forskning og norsk næringsliv til å ta et større ansvar for fremtiden.

Vi står klare til å følge opp denne anbefalingen.

 

One Comment leave one →
  1. 22. juli 2014 10:53

    Mange fornuftige tanker her, Vincent! Håper du får med deg din nye sjef på disse notene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: