Skip to content

Matematikk, problematikk og hjelpen man aldri fikk

13. mai 2013
Realfagsstudenter. Foto: Lars Bakke Krogvik

Realfagsstudenter. Foto: Lars Bakke Krogvik

Norge hungrer etter realfagskompetanse. Tiltakene er mange, viljen er til stede, men likevel er man i villrede. En ustrakt hånd med tilhørende refleksjoner kommer fra de ukjente frontkjemperne, studentene.

Av Gard Fostad Moe, leder av Vektorprogrammet

Manglende realfagskompetanse i det ganske land er opphavet til mye frustrasjon og følgelig diskusjon. Folk flest syns realfag er dørgende kjedelig, gjerne fordi man i samme slengen syns det er forkastelig vanskelig.

Det er det også. Noe forfatteren etter fire år på fysikk og matematikk kan bekrefte.

Vanskelig kan derimot også være ålreit. Det er bred enighet blant de som tidligere har lidd seg gjennom matematikktimene, og de heldige som ikke gjorde det, at matematikk er et viktig fag.

I det verden turer fremover med høyteknologiske sjumilsstøvler er det å beherske realfag blitt en svært nyttig egenskap. Dette er motivasjon som muligens slår en når man har passert tjue og allerede har valgt en master i partikkelfysikk.

Det er, dessverre, ikke i dette alderssegmentet at man mister flesteparten av de fremtidige ingeniørene og teknologene.

Rekruttering – for sent

For de av oss som har tilbrakt en tid på realfagenes barrikader er det åpenbart at de er falt av for lengst, ofte helt ned i grunnskolen.

I dag drives det storstilt og kortsiktig rekruttering fra 3. klasse VGS til en høyere utdannelse innenfor realfag. Næringslivet kjemper om noen få utvalgte som gikk for de etterspurte fagkombinasjonene i videregående skole, nemlig matematikk, fysikk, kjemi og biologi.

Når dette støtet settes inn rett før søknadsfristen til høyere utdanning i april har man allerede mistet mange som kunne blitt fullverdige og dyktige teknologer.

Kreativitet nødvendig

Den tradisjonelle ingeniøren er også i endring i takt med tempoet i den teknologiske utviklingen.

Det er ikke lenger tilstrekkelig for næringslivet at teknologene og ingeniørene kan gjøre seg bruk av avanserte formler og rigide regneprosedyrer. Kreativitet er også en egenskap som vil bli avgjørende ettersom rask innovasjon blir en kritisk del av industriene.

De kreative elevene mister man med dagens metoder. Det er en av flere egenskaper som er svært nyttig innenfor realfag, men som ikke blir dyrket.

Man bør tenke langsiktig og forbedre matematikkfaget slik at det fanger bredere, slik det absolutt har mulighet og innhold til å gjøre. På den måten vil man ikke bare kunne skaffe seg flere å rekruttere fra, men også få mer diversitet i søkerne.

Algebra er vel og bra, men hva skal man med det da?

Læringsmetodene i matematikk og for så vidt de fleste andre fagene har stått på stedet hvil siden man begynte å pakke elever inn i klasserom.  Det går i tavleundervisning med det tilhørende repeterende oppgavesettet som forsikrer den fremtidige arbeidsgiver om at man i hvert fall har tilstrekkelig tålmod.

Nå skal man selvfølgelig ikke avskrive mengdetrening, som er essensielt dersom man ønsker å mestre noe fullstendig. Det er, derimot, ikke til å komme bort fra at mange potensielle ingeniører og teknologer aldri kommer seg til mengdetreningsstadiet fordi rammene som har blitt meislet ut for matematikkfaget ikke passer for alle.

Selv på NTNU, realfagenes høyborg og det skapende universitet, har undervisnings- og vurderingsformene endret seg i samme takt som hovedbyggets fasade. Ikke nok med at dette siler ut uhensiktsmessig mange realfagskandidater, men det bidrar også til å opprettholde det foreldede inntrykket om at matematikk er skolegangens kavring: tørr, kjedelig og tilsynelatende uanvendbar.

Selv ikke studenter langt opp i årene på min egen linje, fysikk og matematikk, vet hva man skal bruke utdannelsen til.

Dersom man har trosset den moderne skoles oppfordring og allikevel satt seg inn i realfag finner man raskt ut at det slettes ikke er kavring, men ekstremt mangfoldig og rikt på muligheter. Avansert matematikk har også inntatt utradisjonelle områder som medisin og økonomi.

1+1 = 2, løsningen på problemet

På mine vidstrakte vandringer gjennom Realfagbygget på Gløshaugen har det vært uunngåelig å støte på en del svært motiverte realfagsorienterte individer.

Når jeg beskt spør dem om hva de smiler sånn for er det ikke sjeldent at det kommer en anekdote om en sprudlende fysikklektor på videregående i retur. Gode forbilder i realfagundervisningen er en gjenganger som viktig motivasjonsfaktor hos elever og studenter i alle aldre.

Det ropes for tiden høyt om mangel på lærere. Denne mangelen merkes også godt i skolen der man finner eksempler på klasser der det er 40 elever per lærer. Dette er et regnestykke som med hensyn på fornuftig oppfølging av hver elev ikke kan gå opp.

En vågal påstand da jeg ennå har ett år igjen på masteren, men dersom læreren da skulle finne på å ødsle bort litt over ett minutt på hver enkelt er timen gått. I tilegg vil man med store klasser med mange elever per lærer åpenbart ha et problem med å tilpasse undervisningen.

Holdningsbyggende kampanjer

Tiltakene som skal redde realfagene er blitt flere og flere. Mange av dem er holdningsbyggende kampanjer.

Å bygge en positiv innstilling til realfagene er selvsagt viktig, men det er lite som endrer seg i den viktigste arenaen for læring, nemlig skolen.

Det hjelper lite om man vekker drømmen om å bli ingeniør i ”oljå” dersom konklusjonen blir at denne drømmen allikevel viser seg å være uoppnåelig fordi man ikke har hatt anledning til å lære det som skal til.

Flere store aktører i næringslivet er ute for å profilere seg selv og realfag, men erfaringen vi har gjort oss er at interessen for å bygge kompetanse i lavere trinn og tenke langsiktig er lav.

Vektorprogrammet

Med vi menes de som er engasjert i realfagsrekrutteringsprosjektet Vektorprogrammet.

Vektorprogrammet er et regionalt tiltak i Trondheim og omegn som sender realfagsstudenter fra NTNU ut til ungdomsskolene. Der bidrar de som lærerens assistenter og i praksis kan man gange lærerkapasiteten i timen med to eller noen ganger tre.

Nå kan dette virke som skamløs egenreklame, og det er det også, men Vektorprogrammet er et eksempel på hvordan man kan dra nytte av universitetsmiljøet til å løse noen av problemstillingene.

Vektorprogrammet har i vår vært til stede på 10 ungdomsskoler i Trondheim og responsen er stort sett positiv over hele fjøla. Ikke bare synes elevene det er lettere å få hjelp i timen, de blir mer motivert samtidig som studentene får prøve læreryrket.

Selv om tiltaket har en veldokumentert effekt har det allikevel vært noe av en overraskende motbakke å generere støtte til prosjektet, til tross for at hele kalaset er frivillig og derfor latterlig billig.

Sats på oppfølging og diversitet!

Disse refleksjonene kommer med en relativt ublyg oppfordring til næringslivet og politikken om å satse på tiltak som konkret tar tak i de store problemstillingene elevene opplever i matematikken og realfag, nemlig mangel på oppfølging og diversitet i det faglige opplegget.

Gard Fostad Moe, leder av Vektorprogrammet

Gard Fostad Moe, leder av Vektorprogrammet (privat foto)

Det virker også fornuftig dersom man i større grad kunne hentet erfaringer fra de som faktisk valgte realfag som karrierevei da antallet studenter på de utdanningskonferansene jeg har deltatt på har vært nokså fattig.

Gard Fostad Moe er grunnlegger og leder av Vektorprogrammet i Trondheimsregionen, samt 4. års student ved biofysikk og medisinsk teknologi, NTNU.

No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: