Skip to content

Innovasjon Norge skal øke norsk verdiskaping, ikke berge enkeltbedrifter

20. mars 2013
Gammel manuell skrivemaskin

De gamle skrivemaskinprodusentene bukket under i møtet med elektrisiteten. For samfunnet er ikke det et problem. (Foto: James Steidl)

Offentlig støtte til innovasjon i norske bedrifter dreier seg å redusere risiko. Det medfører med nødvendighet at noen av prosjektene eller bedriftene man investerer i mislykkes. Det betyr ikke  at investeringene er tapt. Kompetansen lever videre i andre prosjekter og andre bedrifter.

Av administrerende direktør Gunn Ovesen, Innovasjon Norge

E24 har hatt flere interessante oppslag om Innovasjon Norge denne uken som også har skapt debatt i andre kanaler.

Debatten dreier seg delvis om Innovasjon Norge  har en oversikt over hvor mange av de selskapene som får støtte går konkurs eller avvikles og delvis om hvor stor risiko Innovasjon Norge skal ta.

Innovasjon Norge har et omfattende system for oppfølging og kartlegging av de bedriftene som mottar støtte. Dette tallmaterialet nedfeller seg  blant annet i en egen etterundersøkelse gjennomført av Oxford Research, som igjen er en del av selskapets kundeeffektundersøkelse. 

Her vil jeg gå nærmere inn på et helt sentralt punkt: Innovasjon Norge skal stimulere til innovasjon i næringslivet ved å redusere risiko. Da må Innovasjon Norge ha lov til å ta risiko.

Markedssvikt

Den formelle begrunnelsen for hvorfor institusjoner som Innovasjon Norge, SIVA og Norges forskningsråd skal bidra i næringspolitikken, er markedssvikt-argumentet. Bedriftene har en tendens til å investere mindre i innovasjon enn det næringslivet og samfunnet som helhet trenger.

Dette skyldes først og fremst at innovasjon medfører risiko. Bedriftene vet ikke nok om konkurrentene, markedet og hva fremtiden vil bringe til å kunne foreta en fullstendig rasjonell analyse av hva investeringene i innovasjon kan gi av avkastning. For den enkelte bedrift kan det derfor være rasjonelt å sitte på gjerdet og se hva de andre gjør.

Men det som synes fornuftig  for den enkelte bedrift, gavner ikke alltid fellesskapet. Hvis alle bedrifter i en klynge venter på hva de andre skal gjøre, risikerer man at ingen gjør noe.

Med andre ord: Passiviteten kan undergrave kompetansebasen til den næringsklyngen bedriftene er en del av, noe som også kan svekke nyskapingsevnen til kundene og samarbeidspartnerne deres. En nasjonalt forankret klynge (som for eksempel havbruket) kan derfor i verste fall risikere å bli overkjørt av konkurrerende miljøer i andre land.

Historien er full av eksempler på bedrifter og klynger som har sovet i timen og som plutselig finner at nye konkurrenter et annet sted i økonomien kommer med en nyvinning som gjør de eksisterende teknologiene avleggs.

Meg bekjent var det ingen av produsentene av manuelle skrivemaskiner som overlevde introduksjonen av elektriske modeller. Det var også svært få av produsentene av elektriske skrivemaskiner som taklet overgangen til tekstbehandling. Nå kjemper PC-fabrikantene hardt med å takle en verden som i økende grad domineres av smarttelefoner, brett og lagring i «skya».

NHD om eksterne virkninger

I den siste stortingsmeldingen om Innovasjon Norge og SIVA omtaler Nærings- og handelsdepartementet denne formen for markedssvikt som skjevfordelt (assymetrisk) informasjon.

Men departementet omtaler også en annen side av markedssvikt:

« I et ordinært marked vil få ha incentiver til å betale fullt ut for kunnskapsutvikling de selv bare får delvis nytte av. Negative eksterne virkninger er i mange tilfeller knyttet til gratis forbruk av fellesgoder som det er knapphet på.»

Her er innfallsvinkelen litt annerledes. Bedrifter kan investere mindre i kunnskapsutvikling enn det samfunnet er kjent med, ikke bare fordi innovasjon er risikabelt og kan mislykkes, men fordi bedriften ikke kan høste alle fruktene som følger av disse investeringene når man lykkes.

Konkurrentene vil se hva bedriften har gjort og vil derfor kopiere innovasjonen. De kan til og med forsøke å stjele nøkkelpersonell eller rettigheter. Bedriften er med andre ord med på å finansiere konkurrentenes innovasjonsvirksomhet.

For nærings- og handelsdepartementet er dette en viktig begrunnelsen for at Innovasjon Norge skal gi støtte til bedrifter og klynger:

«Når det foreligger eksterne effekter kan man bruke avgifter eller subsidier, for på den måten å gi incentiver til adferd som korrigerer for markedssvikten.»

Kopiering kan være vanskelig

Nå er det ikke alltid så lett å kopiere konkurrentene som man kanskje skulle tro.

Dette har delvis psykologiske eller kulturelle grunner: Produsentene av manuelle skrivemaskiner forstod sannsynlgivs ikke hva de  stod overfor. De var innadvendte og konservative.

Kodak var faktisk  tidlig ute med digital kamerateknologi, men hadde investert så mye i den tradisjonelle markedsmodellen at de ikke turte forlate vanlig film. Nå er selskapet konkurs.

Men  vanskene med å kopiere kan også  skyldes mangelen på «taus» kompetanse. Å bygge en elektrisk skrivemaskin krever en annen form for kompetanse enn det å bygge en manuell en, og det tar tid å lære. I en verden med raske teknologiske endringer kan det hende du ikke har den tiden du trenger.

Nærings- og handelsdepartementets argument gir likevel mening.  Hvis en bedrift har utviklet en kultur for innovasjon, kan bedriften dra nytte av konkurrentenes investeringer i nye produkter, prosesser og tjenester.

Koreanske Samsung har maktet å møte trusselen fra Apples iPhone, fordi de har lyktes i å utvikle en kultur for læring. Men dette viser bare at også de som sitter på gjerdet må investere i læring om de skal dra nytte av konkurrentenes investeringer.

Begrunnelsen for offentlig engasjement oppsummert

Norsk velferd finansieres gjennom skatter og avgifter. Fellesskapet trenger derfor et konkurransedyktig næringsliv som gir arbeidsplasser og verdiskaping.

I et konkurransebasert globalt marked er det de bedriftene som kan lansere nye eller forbedrede varer, prosesser eller tjenester som markedet trenger  som overlever. Alternativt må de produsere det samme for en lavere pris. En slik produktivitetsøkning forutsetter imidlertid også risikable investeringer i innovasjon.

Bedriftene vil investere mindre i innovasjon enn det samfunnet er tjent med på grunn av  risikoen som følger med. Hvis det offentlige kan bidra til å redusere risikoen, vil flere bedrifter komme ned fra gjerdet og satse på læring og innovasjon. Summen av denne økte innovasjonsviljen og læringen vil tjene den relevante bransjen, næringslivet og samfunnet som helhet.

Men her er det viktig å understreke  en ting: Målet er ikke at enkeltbedrifter skal leve evig. Det er ikke Innovasjon Norge, SIVAs eller Norges forskningsråds oppgave å sørge for at alle bedrifter overlever. Målet er at den relevante kompetansebasen i næringslivet overlever og videreutvikles. Om denne læringen finner sted i bedrift A eller bedrift B er ikke relevant for samfunnets behov for arbeidsplasser, skatteinntekter og verdiskaping.

Ettersom Innovasjon Norge skal stimulere bedriftene til å ta en større risiko, er det derfor  mulig at innsatsen  fører til at flere bedrifter eller prosjekter mislykkes.  Dette vil allikevel være lønnsomt for fellesskapet, så lenge de bedriftene som blir igjen har det som skal til for å møte de beste på den internasjonale konkurransearenaen.

Andre velferdspolitiske mål — som som det å ta hele landet i bruk — kan gjøre at lokalisering til et relevant kriterium for deler av Innovasjon Norges oppdrag, men det forandrer ikke det grunnleggende resonnementet.

Det er kompetansen som må overleve

Der er heller ikke slik at kompetansen er tapt om en bedrift legges ned. Kompetansen er i hodene til de ansatte, og de dyktige  finner  jobb et annet sted.

Man kan faktisk hevde at det kan være en god ting at enkelte bedrifter bukker under, nettopp fordi de da vil frigjøre kompetanse som kan brukes på en mer produktiv måte et annet sted.

Som nevnt er det bedrifter som fanges i en form for mental  innlåsing som stopper dem fra å fornye seg. Dette kan skyldes  dårlig ledelse eller en dårlig bedriftskultur og ikke nødvendigvis manglende kreativitet eller kompetanse hos de ansatte. Mange av de ansatte kan blomstre opp og bidra med radikal nyskaping om de kommer inn i miljø som vet å gjøre bruk av deres egenskaper.

De fleste som har jobbet med innovasjon i bedrifter eller kunnskapsinstitusjoner vil også fortelle at man sjelden lykkes første gang. Dette gjelder også innenfor enkeltbedrifter. Den kompetansen som bygges opp i et «mislykket» prosjekt finansiert av Innovasjon Norge eller Norges forskningsråd, kan likevel være avgjørende for suksess i et senere prosjekt.

Spill-over

I tillegg er det slik at de ulike lærings- og innovasjonsprosessene Innovasjon Norge støtter har effekter for andre bedrifter og institusjoner enn de som mottar støtte. For den enkelte bedrift kan kanskje de «eksterne effektene» NHD viser til være et problem, men for samfunnet er de en styrke.

Vi ser slike spill-over prosesser  når mottakerne samarbeider med andre bedrifter.

Når en bedrift er i stand til å levere et nytt eller forbedret produkt til sine kunder, fører dette også ofte til endret adferd og produktivitetsøkning hos disse bedriftene, noe som igjen kan få følger for deres kunder. Denne virkningskjeden kan bli lang.

Innovasjon i norske bedrifter kan dessuten også lede til læring i norske forskningsmiljøer som senere vil ha følger for andre bedrifter i andre sammenhenger.

Innovasjon Norges kunder tror på kompetansespredning

Innovasjon Norge spør  bedriftskundene om  i hvilken grad de tror prosjektet vil føre til kompetansespredning utenfor bedriften Kundene har naturligvis ingen fullstendig oversikt over effektene av egen innovasjonsvirksomhet, men det er interessant å se at halvparten av dem tror prosjektet vil ha en slik effekt. 21 prosent tror til og med effekten vil være stor eller svært stor. (1)

Innovasjon finner med andre ord sted i et større system av bedrifter og institusjoner som gjør det notorisk vanskelig å måle de endelige effektene av den finansielle støtten Innovasjon Norge gir norske bedrifter.

Innovasjon Norge legger likevel betydelige ressurser i arbeidet for å sikre oss en bedre forståelse av effektene av egen virksomhet. Men  vi må også være edruelige. Kompleksiteten i samfunnet gjør at vi aldri vil kunne få et endelig svar på hvor mye mer verdiskaping de offentlige investeringene gir totalt sett.

Moralen 

Det vil være svært skadelig for norsk innovasjon om suksesskriteriet for institusjoner som Innovasjon Norge, SIVA og Norges forskningsråd ble ensidig redusert til kundenes overlevelse eller andelen «vellykkede» prosjekter.

Ser vi for endimensjonalt på overlevelse vil  institusjonene tvinges til å redusere den risikoen de tillater i prosjektene, og de vil i større og større grad rette finansieringen  inn mot prosjekter som lettere kan finne penger i de private markedene alene.

Poenget må være, som NHD understreker i meldingen, at «de næringsrettede virkemidlene skal bidra til å utløse bedrifts- og samfunnsøkonomiske lønnsomme prosjekter som ellers ikke ville blitt iverksatt.» (min utheving)

Da må vi tillate risiko.

…………………………..

(1) Kundeeffektundersøkelse blant bedrifter som mottok støtte i 2011 (Pöyry R-2012-048, rapport for Innovasjon Norge), s. 85

No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: