Gå til innhold

Innovasjonspolitikk i en global økonomi

27. november 2012

Den 6. desember inviterer Innovasjon Norge til debatt om globalisering og norsk næringsliv på Litteraturhuset i Oslo. I den forbindelse har vi bedt paneldeltaker Heidi Wiig Aslesen om å drøfte de utfordringene norsk næringsliv står overfor på den globale arenaen.

Globalisering

Foto: Pablo Demetrio Scapinachis Armstrong

Av professor Heidi Wiig Aslesen, Handelshøyskolen BI

Den norske økonomien er liten og svært avhengig av eksport og import. Vi har ikke et stort hjemmemarked som kan kompensere for svikt i markedene ute. Globaliseringen får derfor store følger for vår evne til å skape vekst og velferd.

Vi må derfor være trygge på at vi har et tilstrekkelig antall selskaper med den lærings- og innovasjonsevnen som skal til for å konkurrere internasjonalt. Så langt tyder mye på at vi har det, i hvert fall innenfor dominerende næringer som olje- og gass, marin og maritim. Men næringslivet står overfor nye utfordringer.

Det globale innovasjonssystemet

Strengt tatt er alle norske bedrifter del av et stort globalt innovasjonssystem. Det kan god være at de ikke driver med eksport eller internasjonalt samarbeid selv, men alle gjør de bruk av utenlandske produkter og utenlandsk teknologi og alle gjør de bruk av kunnskap som er utviklet i andre deler av verden.

Skal vi utvikle en god innovasjonspolitikk som kobler norske bedrifter opp mot relevante globale nettverk, må vi få frem en god forståelse av hva som fremmer og hemmer tilgang og evne til bruk av global kunnskap. Et konkurransedyktig norsk næringsliv vil på sikt være avhengig av å få til interaksjon med de mest kompetente og kostnadseffektive partnerne verden over.

Globale innovasjonsnettverk er nettverk mellom geografisk spredte aktører som har til hensikt å bringe frem nye produkter, prosesser eller andre typer innovasjoner.  Til nettverkene hører blant annet bedrifter, kunnskapsinstitusjoner, organisasjoner for samarbeid og offentlige aktører.

Vi må sikre at de koblingene som skapes styrker den sektoren bedriftene er en del av regionalt og nasjonalt. Det vil nemlig alltid være en fare for at internasjonalt samarbeid svekker bedriftens forankring lokalt og det kan igjen være med på å svekke innovasjonsevnen til kundene, leverandørene og de lokale samarbeidspartnerne deres.

Koble det regionale, nasjonale og globale

Kunnskap bygger på tidligere akkumulert kunnskap. På den ene siden vil denne “sti-avhengigheten” snevre inn bedriftenes handlingsrom. Det er dette de kan. Men denne kunnskapen gir også rom for ny læring og nye kontakter, og det er her vi finner potensialet for innovasjon.

Vi må derfor ta hensyn til de regionale og nasjonale innovasjonssystemene bedriftene er en del av.  Innovasjonssystemer er her definert som den verden av kunder, leverandører, kunnskapsinstitusjoner, offentlige institusjoner og regelverk som bedriften opererer innenfor. Vi må styrke disse systemenes evne til å skape og spre ny og relatert kunnskap, slik at de bedriftene det gjelder utvikler den kompetansen og musklene som skal til for å delta i globale innovasjonsnettverk.

De regionale innovasjonssystemene må ha tilgang til eksterne kunnskapskilder som forhindrer at de blir låst fast i lærings- og innovasjonsprosesser som ikke er konkurransedyktige.  

Ulike former for innovasjon

Næringene og deres bedrifter lærer og innoverer på ulike måter. Enkelte bransjer eller sektorer baserer sin kunnskapsutvikling på stedspesifikk og erfaringsbasert kunnskap som det er vanskelig å flytte på. Slike næringer trekker på færre kunnskapskilder utenfor regionen de er lokalisert i, da den tverrfaglige og situasjonsbestemte innovasjonsprosessen gjør det vanskelig å finne relevante partnere globalt.

Andre næringer baserer sin kunnskapsutvikling på viten som er dokumentert og nedtegnet. Dette gjelder for eksempel den farmasøytiske industrien. Dette er kunnskap som reiser lettere. Næringer som bygger på en slik kodifisert kunnskap vil lettere kunne utvikle bredere geografiske innovasjonsnettverk.

Det teknologiske og markedsmessige mulighetsrommet i ulike sektorer vil også variere. Utsiktene til å nå nye markeder er nært knyttet til kundes vilje til å betale for andre løsninger enn de som allerede er tilgjengelig i markedet.

Globalisering og territorial spesialisering innebærer derfor en geografisk diversifisering og en differensiering av teknologiske og markedsmessige muligheter. Alle kan ikke gjøre alt. Det gjelder å finne en nisje der man har – eller kan utvikle – den nødvendige kompetansen.

Eksempel: Den norske IKT-næringen

I EU prosjektet Ingenius [1] studerte vi blant annet IKT-næringen og dens innovasjonsnettverk. Den norske IKT-næringen har mange små innovative bedrifter. Få får frem de virkelig radikale innovasjonene, men bedriftene viser ofte stor evne til læring og omstilling.

Studien viste at disse bedriftene ofte har veldig lokale innovasjonsnettverk hvor innovasjonssamarbeidet skjer med store og krevende kunder innenfor landets grenser.

Andre studier har vist at de velfungerende klyngene vi har i Norge sikrer IKT-bedriftene de krevende kundene de trenger. Dette gjør at de har få insentiver til å søke seg ut i verden for å finne kunder og kunnskap.

Men hvor lenge kan en bedrifter være konkurransedyktig med en slik introvert strategi? Tilsvarende IKT-bedrifter i Kina og India er ofte svært globalt orientert i sitt innovasjonsarbeid. De har formelle relasjoner med et geografisk bredt definert nettverk og beveger seg raskt oppover i verdikjeden.

Disse bedriftene kanskje ikke like innovative som de norske, og de har ofte ikke det som trengs lokalt for å forankre og utvikle den kompetansen bedriftene tilegner seg. Likevel: I disse landene ser vi en enorm satsing på å bygge opp utdanningsinstitusjoner og regionale innovasjonssystemer. Regjeringene fører en proaktiv politikk med sikte på å tiltrekke global kunnskap og/eller hjelpe egne bedrifter ut i verden.  Norske IKT-bedrifter vil møte flinkere og mer kunnskapsbaserte utenlandske konkurrenter i tiden som kommer.

Farer ved internasjonalt samarbeid

Internasjonalt samarbeid har sine skyggesider. Det å delta i globale innovasjonsnettverk innebærer en eksponering av egen kunnskap. Samarbeid og samhandel kan være med på å svekke kontrollen over den nyutviklede kunnskapen eller teknologien. Ukontrollert spredning av verdifull kunnskap samt opportunistisk adferd fra partnere skaper usikkerhet. Bedriftenes evne til å beskytte egen kunnskap gjennom ulike former immaterielle rettigheter vil derfor kunne påvirke deres vilje til å delta i globale innovasjonsnettverk.

I nyskapte globale nettverk mangler man ofte den samme typen nære, tillitsfulle relasjoner som man finner i tradisjonsrike lokale nettverk. Vi kan derfor forvente at bedrifter som evner å beskytte sin kunnskap vil har større tilbøyelighet til å finne globale aktører. En innovasjonspolitikk for globalisering må derfor inneholde tiltak for immaterielle rettigheter.

Problemer med å håndtere kompleksitet

Når bedriftene i Ingenius ble spurt om hva som er de sentrale hindringene for et mer globalt orientert innovasjonssamarbeid, pekte de blant annet på manglende kunnskap i å lede internasjonale samarbeidsprosesser og problemer med å håndtere kulturforskjeller.

Med økende antall kontaktpunkter i et nettverk, øker også kompleksiteten. Dette kan føre til problemer med koordinering, kommunikasjon og integrasjon.

Bedriftenes evne til å etablere spredte eksterne kontaktpunkter og deres evne til å absorbere, spre og bruke denne kunnskapen internt må henge i hop. Grenseflatene eksternt må støttes opp av gode interne systemer som sørger for å utnytte og gjenbruke kunnskapen. Dette krever ressurser.

Innovasjonspolitiske hensyn

En politikk som skal stimulere til økt deltagelse i globale innovasjonsnettverk må ta to overordnede hensyn:

For det første må den må være med på å utvikle godt fungerende innovasjonsmekanismer regionalt, blant annet gjennom å styrke koblingene mellom de kunnskapsproduserende delene av økonomien og kunnskapsbrukerne. Man bør bygge sterke regionale og nasjonale nettverk som gir grunnlag for kunnskap som kan spres og kombineres på nye måter.

Samtidig må man bygge opp nødvendige eksterne nettverk for å sikre stadig ny kunnskap og for å forhindre at man faller utenfor den globale utviklingen som skjer i sektoren. Man kan for eksempel støtte norske bedrifter som ønsker samarbeid med utenlandske kunder eller forskningsmiljøer.

Heidi Wiig Aslesen (foto:BI)

Heidi Wiig Aslesen (foto:BI)

Dette er en utvidet versjon av en kronikk som kommer på trykk i den kommende utgaven av Innovasjon Norges magasin Innsats.

Klikk her for mer informasjon om frokostseminaret på Litteraturhuset  i Oslo den 6. desember.

Heidi Wiig Aslesen er professor på Institutt for innovasjon og økonomisk organisering på Handelshøyskolen BI.


[1] INGINEUS (Impact of Networks, Globalisation, and their INteraction with EU Strategies) var et EU finansiert prosjekt i det 7 rammeprogrammet som gikk fra 2009-2011. Prosjektet ble kjørt med forskningsstiftelsen NIFU som kontraktpartner, og brakte sammen forskere fra 14 institusjoner fra Europa (Italia, Danmark, Tyskland, Estland, Sverige, Norge og Storbritannia) og fra noen av de viktigste fremvoksende økonomiene i verden (Brasil, Kina, India og Sør-Afrika).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: