Skip to content

Vi trenger mer åpen tilgang til forsknings- og innovasjonsdata

2. juli 2012
Blyanter

FoU-statistiskse verkøty (Photos.com)

Tilgang til offentlige data bidrar til åpenhet, innovasjon og verdiskaping – men hvorfor da ikke gi tilgang til data på forsknings- og utdanningsområdet?

 Torben Bundgaard Vad, Ph.D, Internasjonal direktør,  DAMVAD Norge

For få uker siden lanserte Norge en ny veileder i tilgjengeliggjøring av offentlige data; ”Åpne data – Del og skap verdier”. Veilederen er en hjelp til å gjøre data tilgjengelig for viderebruk.

Fornyingsminister Rigmor Aasrud møttes i samme anledning med lederne for de største offentlige dataeierne i Norge for å diskutere utfordringer og få fortgang i arbeidet med å slippe fri dataene.

Hun uttalte i den forbindelse at ”Tilgang til offentlige data bidrar til åpenhet, innovasjon og verdiskaping. EU har beregnet markedsverdien av offentlige data i Europa til over 200 milliarder kroner. Derfor er det viktig at vi frigjør disse dataene”.

Sådan mener altså den norske regeringen. Men hva mener statsapparatetet og de offentlige dataeierne? De er kanskje ikke enige, for virkeligheten i Norge er meget langt fra regeringens ambisjon.

Som privat men norsk forskningsbaseret analyseselskap etterlyser vi at flere offentlige virksomheter tar stilling og blir en del av ambisjonen.

Forskning og utdanning

To av de områder vores virksomhet jobber mye med er for eksempel forskning og utdanning. Det er to områder preget av datamonopoler, hvor vi og andre har mere end svert ved å få tilgang til det der burde vere offentlige data.

Derved taper Norge på både åpenhet, innovasjon og verdiskaping. Hvorfor vil man det?

Produksjon, analyse og formidling av statistikk og indikatorer for det samlede norske FoU- og innovasjonssystem ivaretas i Norge av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), på oppdrag for Forskningsrådet.

Herunder inngår kartlegging av ressursinnsatsene i form av FoU-utgifter og FoU-årsverk, samt drift av registere over forskerpersonale og doktorgrader.

NIFU utarbeider således totaltall for ressursinnsatsen i forskning og utviklingsarbeid (FoU) i Norge. Unntaket er tallene for næringslivet, der ansvaret  ligger i SSB.

Detaljert statistikk for norsk FoU-innsats utarbeides hvert år for næringslivet og instituttsektoren, annet hvert år for universitets- og høgskolesektoren, sist for året 2009.

NIFU har desuten etter avtale med Norges forskningsråd statistikkansvaret for universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren. Disse sektorene omfatter også helseforetakene. Endelig har NIFU også ansvaret for å sammenstille dataene til en samlet FoU-statistikk for Norge.

Konkurranse

Dette er jo flott. Men når dataene skal anvendes av andre, kanskje i konkurranse med NIFU, melder det seg noen utfordringer.

For at det skal være en reell konkurranse om analyser på basis av forsknings- og utdanningsdata må naturligvis alle ha samme tilgang på data. Vi opplever ikke at det er tilfelle i dag.

Vi har i løpet av det siste året flere ganger reist problemstillingen uten å kunne få svar og opplever at tilgangen til data er begrenset ved henvisning til at data er samlet inn med klausuler om at de ikke kan benyttes av andre end – ja NIFU. Det synes dermed som det allerede ved datainnsamlingen gjøres beslutninger som begrenser anvendelsen av dataene.

I en rekke andre land, heriblannt Danmark har man valgt at legge utdannings- og forskningsdataene hos det nasjonale statistiskbureau og lade alle analytikere få lige tilgang til data. Det er ikke gået ut over kvaliteten – tvert imot – svarprocenten er eksempelvis steget fra 63 % til 93 % i Danmark.

Adgangen til offentlige data

Vi oplever, at regeringen er i bevegelse i forhold til å liberalisere adgangen til offentlige data. Vi opplever og at dele av statsapparatet gør nogle tiltag.

Det er eksempelvis bra, at Norges Forskningsråd har bevilliget midler til en forbedret forskningsadgang til norske registerdata under den nasjonale satsning for infrastruktur. Her er det viktig, at der også skabes lige tilgang til data hos Statistisk Sentralbyrå (SSB) for private forskningsbaserte selskaber og ikke kun de tradisjonelle forskningsinstitusjoner.

Praksis i utlandet

Kanskje man kan la sig inspirere av Danmarks Statistik hvor det – like som for Statistiska centralbyrån i Sverige – er mye lettere for private forskningsbaserte selskaber å oppnå forskeradgang til mikrodata når de arbeider på offentlig finansierte prosjekter.

Og i Nederlandene har Centraal Bureau voor de Statistik nå endret deres prosedurer, så private forskningsbaserte selskaber kan få tilgang uanset, om de er plasert i Nederlandene eller i udlandet.

Det er ikke alt i utlandet man skal lade sig inspirere av men i dette tilfelde kan vi kun anbefale at man gir bedre og bredere adgang til data og lader den frie konkurranse og den åbne og verdiskapende innovasjonen blomstre.

Tapte oppdrag

Jeg skal ikke trette noen med å fortelle om alle de evalueringsoppdrag DAMVAD har tapt i Norge fordi vi ikke kunne få datadgang til offentlig finansierte data. Blot sige at det er mange.

Vi kan undre os over dette. Private forskningsbaserte virksomheter kan relativt let få forskeradgang til data i både Danmark, Sverige og Nederland. Hvorfor skal det så vere svært i Norge?

Liberaliseringen av adgang til data er et internasjonalt fenomen i andre siviliserede lande. Norge ønsker å være med på dette men det kniper veldig for en rekke aktører.

Kvalitet og sikkerhet

Jeg er overbevist over at det ikke er av ond vilje eller blot for at beskytte monopoler, men fordi man tror at det går ut over kvaliteten eller på grund af et ønske om at have utvidet datasikkerhed at man bevarer denne lukketheten.

Sådanne argumenter kan være legitime, men må ikke brukes til at stikke hovedet i busken og slippe for at se hva som skjer i omverdenen eller å ta stilling.

Jeg er tilhenger av den åpne debat. Hvem vil svare på disse problemstillingene.

1)      Kan man med fordel legge al offentlig finansiert datainnsamling, produksjon og drift af dataregistre på forsknings- og utdanningsområdet hos SSB, så der skabes åbenhet og lige konkurrense?

2)      Kan man med fordel gjøre det lettere for private forskningsbaserte selskaber å oppnå forskeradgang til mikrodata når de arbeider på offentlig finansierte prosjekter?

3)      Hvis der er store fordele her hvorfor skjer der så ikke noget i Norge på dette feltet?

4)      Hva er forhindringerne? Er forhindringen at man derved fjerner monopoler og enerettigheder over offentlig finansierte data eller er der reelle hensyn i Norge som ikke gjelder i andre land?

5)      Hvor er Forskningsrådet, Kunnskapsdepartementet, SSB og andre dataeiere henne i debatten?

2 kommentarer leave one →
  1. 3. juli 2012 10:41

    Torben Bundgaard Vad i DAMVAD, tar til orde for at konsulentselskaper som hans eget bør få bedre tilgang til data om forskning, innovasjon og utdanning. Vad mener ”det kniper veldig for en rekke aktører” på dette området, men han kritiserer bare én slik aktør, nemlig NIFU. ”Når dataene skal anvendes av andre, kanskje i konkurrence med NIFU, melder det seg noen utfordringer» skriver Vad, og viser til de mange evalueringsoppdrag DAMVAD har tapt, angivelig ”fordi de ikke kunne få dataadgang”. Han insinuerer dermed at NIFU bevisst holder tilbake data for å holde konsulentselskapene utenfor i konkurransen om forsknings- og evalueringsoppdrag. Han spør også hvorfor ikke all datainnsamling og alle registre på forsknings- og utdanningsområdet kan legges til SSB ”så der skabes åbenhet og lige konkurrence”. Vad er nøye med å skrive at manglende tilgang ”ikke er av ond vilje eller blot for at beskytte monopoler”, men insinuasjonen skinner tydelig gjennom ellers i teksten. Det er en insinuasjon som både er grov og uriktig.

    NIFUs ARBEID MED FORSKNINGSSTATISTIKKEN

    NIFU er en ideell, ikke-kommersiell forskningsstiftelse. I over 40 år har vi hatt ansvaret for å samle inn, bearbeide og formidle statistikk og indikatorer om det norske FoU-systemet. NIFUs arbeid nyter høy anseelse i det internasjonale FoU-statistikksamarbeidet i EU og OECD, hvor Norge er ansett å ligge svært langt framme. Det er også bakgrunnen for at forskningsmyndighetene har sett det som formålstjenelig at NIFU har dette nasjonale ansvaret.

    NIFU deler fullt ut målet om best mulig tilgang til de data vi samler inn. Vi har i mange år arbeidet med å gjøre data knyttet til FoU-statistikken tilgjengelige for omverdenen. NIFUs FoU-statistikkbank http://www.foustatistikkbanken.no/nifu/ er bare ett eksempel på det. Her kan enhver gå inn og hente ut data og sette disse sammen etter behov. I statistikkbanken kan man finne data fra alle våre registre, bl.a:
    • Nasjonal FoU-statistikk per sektor (utgifter, årsverk og personale).
    • Bevilgninger over statsbudsjettet til FoU.
    • Norsk FoU-finansiering i utlandet.
    • Internasjonal FoU-statistikk og indikatorer (utgifter og årsverk).
    • Nøkkeltall for forskningsinstitutter (driftsinntekter/resultat, årsverk og publiseringspoeng, indikatorer).
    • Avlagte doktorgrader i Norge (institusjon, type, kjønn, fagområde).

    UTLEVERING AV DATA
    Slik tilgjengeliggjøring forhindrer selvsagt ikke at andre institusjoner kan ønske å få utlevert mikrodata. NIFUs avtale med Forskingsrådet fastslår utvetydig at data skal stilles til disposisjon også for andre institusjoner som kan godkjennes, og at betalingen for slike data skal være basert på selvkost.

    Ikke alle typer data kan imidlertid utleveres på mikronivå. Begrensninger gjelder blant annet persondata som er omfattet av personvernlovgivingen. NIFU har to personregistre; Forskerpersonalregisteret og registeret over avlagte doktorgrader. Innsamling og lagring av data til disse er tillitsbasert. Personopplysningsloven krever at den enkelte får informasjon både om formålet med registreringen og hvem som får tilgang til opplysningene. Den enkelte kan reservere seg mot at personopplysninger lagres, noe flere benytter seg av i forbindelse med våre registre. Historisk har derfor informasjonsskriv tilknyttet registrene inneholdt en passus om at personopplysninger ikke videreformidles til tredje person. Vår vurdering er at dette har bidratt til færre reservasjoner og mer komplette data. Slike formuleringer må vurderes løpende opp mot ønsket om videreformidling av data til forskere, kommersielle selskaper og andre brukere. Dette er ikke enkle vurderinger.

    Også i våre naboland er utlevering av data regulert, i forhold til formål og hvem som spør. Under Danmarks Statistiks forskerordninger utleveres kun avidentifiserte data, og mottakerinstitusjonene må være autorisert. http://www.dst.dk/ext/594574631/0/Adgang-til-afidentificerede-data–pdf Reglene skiller klart mellom forskningsinstitusjoner og konsulentselskaper, de siste har mer begrensede rettigheter. Det er kanskje erfaringene fra Danmark Vad har i tankene når han presisere at det også må ”skabes lige tilgang til data hos Statistisk Sentralbyrå for private forskningsbaserte selskaber og ikke kun de tradisjonelle forskningsinstitusjoner”. Også i Danmark kreves prosjektbeskrivelse med klare angivelser av hvorfor de ulike data ønskes utlevert, og tilgang gis etter ”need –to-know”-prinsippet. Utenlandske forskere har svært begrenset mulighet for tilgang til data hos Dansk Statistik.

    DAMVADs FORESPØRSLER
    NIFU har to ganger i løpet av de siste årene fått henvendelser fra DAMVAD om utlevering av mikrodata, begge ganger i form av korte eposter, uten prosjektbeskrivelser eller annen dokumentasjon verken av prosjektet eller konsulentselskapets kompetanse til å behandle slike data. Den ene henvendelsen gjaldt kopling av persondata fra NIFUs doktorgradsregister med andre registerbaserte persondata. Henvendelsen gjaldt hovedsakelig data som ikke finnes ved NIFU, men derimot hos SSB, som også har disse opplysningene fra NIFUs doktorgradsregister. Slike koplinger krever tillatelse fra ulike registereiere, som eksempelvis NAV. DAMVAD ble derfor henvist videre til SSB som har mulighet til å gjøre slike koplinger, noe NIFU altså ikke har mulighet til.

    Den andre forespørselen gjaldt utlevering av persondata fra NIFUs forskerpersonalregister, herunder data som er tillatt lagret ved NIFU under forutsetning om at de ikke utleveres til tredje person. Henvendelsen ble vurdert hos dataeier Norges forskningsråd, som konkluderte med at NIFU ikke har anledning til å utlevere slike data med mindre det blir innhentet samtykke fra alle registrerte. Det er verken er praktisk eller økonomisk mulig.

    DAMVAD er opptatt av at de taper konkurransen om evalueringer på grunn av manglende tilgang på data. Ingen av de to henvendelsene vi har fått fra Damvad gjaldt slike konkurranser. Når NIFU har vunnet anbudskonkurranser over DAMVAD flere ganger den siste tiden, har slike registerdata ikke vært del av prosjektet. Det vet DAMVAD godt, siden selskapet har fått innsikt i NIFUs tilbud.

    ET FELT I UTVIKLING

    NIFU er opptatt av åpenhet og deling av data. Som det også framgår av Vads innlegg er dette et område i rask utvikling. Alle registereiere – også NIFU – må kontinuerlig virdereutvikle sin praksis. Dette er også reflektert tydelig i NIFUs Statistikkavtale med Norges forskningsråd, der videre utvikling av systemer for tilgjengeliggjøring av data er et klart mål. Det vil vi gjøre under forsvarlige rammer. At kommersielle konsulentselskaper er opptatt av åpenhet som grunnlag for sin egen inntjening er også bra. Insinuasjoner som de Vad framsetter derimot er ingen hjelp i arbeidet.

    Sveinung Skule
    Direktør, NIFU

  2. 6. juli 2012 18:19

    Jeg vil gerne starte med at takke NIFUs direktør Sveinung Skule for hans svar på mit bloginnleg. Jeg synes dog ikke riktig Skule holder sig til sakens kjerne. Jeg stillede en rekke positivt mente spørsmål, og havde håbet på et mere konstruktivt svar på hvordan man kunne skape bedre tilgang til data og en mere lige konkurranse. Skules svar tyder istedet på at det er en meget øm tå jeg her treder på. Min hensikt var ikke å kritisere NIFU eller insinuere at NIFU bevisst holder tilbake data. Jeg har et klart intryk av at NIFU optreder som en rasjonel markedsaktør og naturligt beskytter det statsligt finansierede og regulererte datamonopol som institusjonen har fået.
    Da vores virksomhet begynnte at løse oppgaver på det norske marked for snart 4 år siden var vi fullt bevidste om den dominerende posisjon som NIFU har på forsknings- og uddannelsesanalyser og evalueringer og det tette forhold mellem NIFU, Forskningsrådet og Kundskapsdepartementet. Sådan er den norske markedssituasjon, og det må og kan vi leve med. Som uavhengige aktører skal vi være hvor markedet er. Det jeg angriper er grunnprinsipperne for bruk av data. Det er et problem at vi ikke kan få ordentlig tilgang til forsknings- og utdanningsdata og at NIFU får lov å bruke sine enerettigheder til å samle inn data, bearbeide og formidle statistikk og indikatorer om det norske FoU-systemet til å gå i direkte konkurranse med uavhengige forskningsbaserte selskaper som vores uten at der opstilles klare og gjennomsiktige prinsipper herfor. Det hører ikke et moderne retssamfunn som det norske til.
    Skule prøver å redegjøre for hvordan reglerne er hos Danmarks Statistik og at tilgangen til mikrodata også er regulert her. Han mangler her kunnskap og skyder langt forbi skiven. Damvad er kanskje det selskap der kenner reglerne best da vi har 15 medarbeidere som på daglig basis arbeider med registerbaserte statistiske analyser og har forskeradgang til mikrodata. Jeg skal ikke gå inn i mange detaljer her på denne korte plass men blot sige, at Danmarks Statistik har oppstillet hele klare kriterier som en institusjon skal oppfylle for å kunne forskergodkendes. Ligeledes er det sådan i Danmark, som i de fleste andre avancerede land at uavhengige analyseselskaper ikke møder de institusjoner som innsamler og bearbeider offentlige data i offentlige anbudskonkurranser eller på markedet i det hele taget. Det er desværre den ulige konkurransesituasjon man av historiske grunne har skapt i Norge.
    Min pointe er så, at når det nå er tilfellet i Norge så kan en bedre situasjonen ved å legge al offentlig finansiert datainnsamling, produksjon og drift af dataregistre på forsknings- og utdanningsområdet hos SSB, så der skabes bedre tilgang, mere åbenhet og lige konkurranse. Jeg forstår på Skule at NIFU klart vil være imot at dette skjer –og med god grund som rasjonel aktør i et marked med konkurranse. Hvis Forskningsrådet og Kunnskapsdepartementet heller ikke ønsker å legge datainnsamling, produksjon og drift af dataregistre på forsknings- og utdanningsområdet hos SSB foreslår jeg som en minimalløsning at man introduserer nogle klare regulerende prinsipper i offentlige anbudskonkurranser i Norge på forsknings- og uddannelsesområdet:
    1) Det avklares på forhånd at vinner av en konkurranseutlyst oppgave vil få tilgang til samme mikrodata når slike foreligger.
    2) Dersom adgang ikke er mulig ut fra ulike hensyn, som Skule skitserer, gjøres det klart at NIFU stiller analyser på bakgrunn av data til rådighet for alle vinnere av aktuelle oppdrag på like vilkår. Det betyr at dataleverandøren må redegjøre på forhånd hva analyser av nødvendige data vil koste og at denne kostnaden belastes likt for alle. Kostnaden må følgelig inngå også i tilbud fra dataleverandøren selv, dersom de velger å levere tilbud på det konkurranseutlyste oppdraget.
    3) Dersom ingen av alternativene over er mulig, bør det gjøres klart hvilke prosjekter som er forbeholdt en institusjon med tilgang til eksklusive data. Dette vil forhindre andre fra å bruke unødig tid på tilbudsutforming.
    Lad meg avslutte med å sige at jeg ikke forfaller til insinuasjoner i mitt inlegg. Jeg er altid meget direkte og klar i hvad jeg mener. Og jeg står gjerne på mål for mine påstande. Kan Skule sige det samme? Han vil gerne igjen og igjen opridse en stor forskell mellem hans eget ”idelle ikke-kommersielle forskningsinstitutt” og de ”kommersielle konsulentselskaper som bare ønsker tilgang til data som grunnlag for sin egen inntjening”. Han siger det sidste er bra men i all kommunikasjon fra Skule insinuerer han noet helt annet. Det er selvfølgelig og rasjonelt fra hans ståsted. Til det kan jeg kun sige at verden er forandret Skule. I EU/EØS er der kunkurranseregler man må leve med. Man kan og løse offentlig utlyste forsknings- og utviklingsoppdrag og ha forskere ansatt som et uavhengigt selskap som Damvad – om man får lov. Det er ikke en skillelinje man trekker i andre lande mere. Her behandles alle like. Ingen er per lov (eller med data) beskyttet fra konkurranse. Sådan bør det også være i Norge.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: