Skip to content

Skaping av regionale fortrinn: Relevant for mindre regioner?

19. juni 2012
Mann og kvinne

Samarbeid og læring (Foto: Photos.com)

Rammeverket med skaping av regionale fortrinn er særlig tilpasset store, dynamiske regioner. Med noen tilpasninger kan imidlertid rammeverket også inspirere utformingen av nærings- og innovasjonspolitikk i mindre regioner.

Av Arne Isaksen, Universitet i Agder og Agderforskning

Rammeverket til EU om Constructing regional advantage, eller skaping av regionale fortrinn på norsk, vinner innpass som et redskap for utvikling av regional nærings- og innovasjonspolitikk.

Rammeverk tar som utgangspunkt at regionale fortrinn kan skapes, i hvert fall skapes langt på vei, gjennom aktivt samarbeid mellom offentlige og private aktører.

Fire elementer for regionale fortrinn

Rammeverket inneholder fire hovedelementer. Rammeverket understreker at det ikke finnes noen generell oppskrift for å skape regionale fortrinn som passer i alle typer av regioner. Politikken må tilpasses spesifikke regionale forutsetninger og behov.

Det gjøres først og fremst gjennom å bidra til at det regionale innovasjonssystemet kan støtte opp om bedrifters innovasjonsprosesser. Det forutsetter at regioner har relevante aktører, som universitet eller høgskoler med aktuell utdanning for viktige regionale næringer, og at informasjon og kunnskap flyter mellom aktører, for eksempel mellom (personer i) bedrifter og høyere utdanningsinstitusjoner.

De to neste elementene skal imidlertid bidra til at kunnskapsflyten ikke blir for smal og for regional.Den kan unngå å bli for smal dersom det finnes relatert variasjon i regioners næringsliv.

Det betyr at bedrifter og næringer bruker forskjellige, men relaterte innsatsfaktorer og kunnskapsbaser, som kan lede til framvekst av ny næringsaktivitet gjennom kobling av eksisterende kunnskapsbiter. Den kan unngå å bli for regional dersom bedrifter og kunnskapsorganisasjoner deltar i globale verdikjeder og kunnskapsnettverk.

Mal fra suksessregioner

Rammeverket med skaping av regionale fortrinn synes bevisst eller ubevisst å være rettet inn mot typiske kjennetegn ved store byområder.

Det er typisk regioner med variert næringsliv, avanserte universitets- og forskningsmiljøer, godt fungerende regionale innovasjonssystemer, og regioner som har en del kunnskapsbaserte bedrifter som kan ha viktige roller i globale verdikjeder og kunnskapsnettverk.

Arne Isaksen og James Karlsen har i en artikkel i European Urban and Regional Studies  undersøkt om rammeverket er relevant for mindre regioner som stort sett mangler den typen kjennetegn som er nevnt foran.

Det er et viktig tema gitt tendensen i utviklingssystemet til å importere modeller, tankegods og politikk utenfra.

Det importeres ofte fra vellykkede eksempler i regioner med langt større næringsliv, flere kunnskapsorganisasjoner, rett og slett med større forutsetninger for å skape regionale fortrinn, enn det en vanligvis finner i de fleste norske arbeidsmarkedsregioner.

Tilpasning til mindre regioner

Konklusjonen er at rammeverket med skaping av regionale fortrinn gir gode begreper å tenke med når en skal analysere en regions næringsliv og trekke lærdom for politikkutforming  – og også anvendt for det formålet i forholdsvis små regioner.

Men rammeverket bør reformuleres noe når det anvendes i mindre regioner. Her må en for det første rette mer oppmerksomhet mot bedriftsnivået enn det som en ser i mange analyser basert på innovasjonssystem-tenking i store og tette regioner.

Det anses som særlig viktig å få mange av de tradisjonelle bedriftene, som hovedsakelig innoverer ut fra erfaring og i den daglige aktiviteten, til å heve seg. Det betyr gjerne at bedrifter må systematisere sin egen kompetanse og bygge en teknologi- eller kunnskapsplattform og stadig utvikle denne.

Det krever ofte rekruttering av flere ansatte med høyere utdanning og mer kontakt med universiteter og høgskoler, som i begge tilfeller enklest kan skje når det er kort avstand til disse.

Et annet poeng er at en ikke må legge for mye vekt på å oppgradere det regionale innovasjonssystemet når det er tynt i utgangspunktet. Men arbeidsmarkeder fortsatt i stor grad regionale selv om spesialister kan hentes utenfra. Innovasjonsevnen til bedrifter øker hvis de kan rekruttere erfaren og godt skolert arbeidskraft til mange nivåer i bedriftene.

Arne Isaksen

Arne Isaksen (Foto: Agderforskning)

Dessuten har små regioner og bedrifter der spesielt behov for å koble seg opp mot kunnskapsnettverk og verdikjeder som går utover regionen. I store regioner kan en finne mye relevant kunnskap og samarbeidspartnere nært og få fri tilgang på en del kunnskap gjennom en åpen, regional kunnskapsallmenning. I små regioner må mer av kunnskapsflyten skje over større avstand.

Arne Isaksen er professor ved Institutt for arbeidsliv og innovasjon ved Universitet i Agder og forsker ved Agderforskning med ansvar for å lede VRI Forskerprosjektet i Agder. Isaksen har lang erfaring med studier av regional innovasjon og betydelig publisering om dette temaet.


No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: